Den europeiske ungdomsportalen
Informasjon og muligheter for unge i aldersgruppen 13 til 30.

Når solidaritet blir kriminalisert

Konferansen ‘Civil society support for refugees and migrants: decriminalising solidarity and providing humanitarian admission’ organisert av Den økonomiske og sosiale komité (EESC) samlet aktivister, advokater, frivillige organisasjoner, mm

40 dager i fengsel eller en bot på 3 300 EUR for å tilby en flyktningfamilie kaffe, kanelsnurrer og skyss til jernbanestasjonen. Dette opplevde den danske aktivisten Mikael Lindholm og hans kone opplevde etter å ha hjulpet en av de mange flyktningfamiliene som kom til Danmark i 2015. «Min kone ringte meg og sa at hun så alle disse innvandrerne på veien, og bilen hennes var tom. Hun spurte en politimann om det skulle være noe problem med å tilby dem skyss, og han sa at han ikke visste '. Så hun tilbød dem skyss hjem til huset deres, der de spiste kanelruller. Denne syriske familien hadde flyktet fra Damaskus med sine 2 barn, og håpet å komme til Sverige hvor de hadde familie. Lindholm kjørte dem til togstasjonen og kjøpte togbilletter til dem. En måned senere ble paret siktet og dømt for "menneskesmugling". "Vi var sjokkerte. Hvordan det være ulovlig å hjelpe andre? Myndighetene var helt uforberedte i denne situasjonen, og vi kunne ikke bare forlate dem på gata, hevder Mikael. Nå, etter å blitt prøvd i alle rettsinstanser i Danmark, vurdere paret å appellere dommen til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Tross alt er Lindholm glad fordi den syriske familien nå er bosatt i Sverige, og legger til at de kom på besøkte til dem for noen måneder siden.

Saken til denne danske aktivisten er et eksempel på kriminalisering av enkeltpersoner og organisasjoner som hjelper flyktninger. Men det er ikke et unntak. Paula Schmid Porras er advokat for 3 spanske brannmenn som risikerer 10 års fengsel etter å ha reddet folk i Middelhavet. "Ved utgangen av 2015 bestemte klientene mine seg for å reise til Lesvos etter å ha sett på TV at mer enn 400 mennesker ankom den greske kysten hver dag." Mens de jobbet frivillig gjennom NGO’en PROEMAID, reddet de synkende fartøy, og de samarbeidet med de greske kystvakterne. En natt, etter å ha søkt uten hell etter et synkende fartøy med 50 personer om bord, ble de arrestert for "ulovlig transport av mennesker uten lovlig tillatelse til å komme inn i Hellas, og besittelse av et våpen". Våpenet, forklarer Schmid, "var en liten kniv som en profesjonell livredder må ha i livvesten sin". Hun beskriver denne saken som "absurd" fordi den internasjonale loven til sjøs sier at når du vet om et synkende fartøy, har du plikt til å hjelpe.

For å unngå å kriminalisere personer som hjelper innvandrere, understreket Schmid viktigheten av å inkludere et unntak i det Europeiske direktivet mot menneskesmugling, dersom handlingen ble utført med et humanitært formål. I dag eksisterer den humanitære klausulen, men bruken av den er frivillig for hver medlemsstat.

Agnieszka Sternik, politidirektør ved European Commission's DG HOME, hevder at i stedet for å prøve å gjøre den humanitære klausulen obligatorisk for alle, har EU-kommisjonen foretrukket å arbeide hånd i hånd med alle aktører, inkludert nasjonale myndigheter, Rettshåndhevelse, menneskerettighetsorganisasjoner, og sivilsamfunnet for å fremme bedre forståelse og anvendelse av lovgivningen." Hun poengterer at 7 medlemsstater, blant annet Spania, Italia, Malta og Hellas, lendene som gikk i front i forhold til mottak av flyktninger, valgte å inkludere "noen aspekter ved dette unntaket". Sternik understreker at de mange dokumentene vedtatt av EU-institusjonene stadfester at "ingen som yter humanitær bistand bør straffes".

Men ifølge resultatene til Jennifer Allsopp, en doktorandsstipendiat ved Department of Social Policy and Intervention og Refugee Studies Centre på Oxford Universitet, har vi i de siste 2 årene registrert en økning av NGO-kriminalisering. I Calais (Frankrike) eller i italienske byer brukte myndighetene helse- og sikkerhetsforskrifter "for å hindre at folk gir mat til ulovlige innvandrere". I Hellas blir det å gi enkle plastgazebos og baldakiner til ly fra regnet eller å gi medisinsk hjelp behandlet som et brudd på reguleringene for det offentlige rom.

Allsopp la vekt på hvordan nød og fiendtlighet mot disse organisasjonene fører til stigmatisering av arbeidet og dermed skremmer vekk givere og frivillige. Et klart eksempel på dette er da en britisk politiker uttalte på TV at "folk som prøver å skape trygge ruter for flyktningene, har blod på hendene sine, fordi for hvert flyktningbarn du hjelper, oppfordrer du en annen til å komme". Som forskeren uttrykker det: «alt som synes å verne om menneskelig verdighet, blir sett på som en pull faktor for flyktninger. Å si at vi redder fremtidige barn som kan komme hvis de som kommer nå er trygge, er en "pervertert logikk".
 


 
Hva gjøres for å sikre lovlige måter å komme  til Europa på?


I 2016 ble 40 000 mennesker forflyttet, en økning på 8000 sammenliknet med 2015 og 6500 sett i forhold til 2014. Aleksander Romanovic, politidirektør i EU-kommisjonen DG HOME, forklarte at denne økningen sammenfaller med implementeringen av EU-level Resettlement Schemes  (2015), vedtatt av 27 land. Romanovic påpekte imidlertid at ansvaret mellom medlemslandene fortsatt er ujevnt fordelt, fordi 10 land ikke har tatt imot noen flyktninger de siste 2 årene, hovedsakelig av politiske årsaker.

Ifølge Sabrina Le Noach, migrasjonsmedarbeider ved Røde Kors, er omlag 65 millioner mennesker forflyttet, så EU-tallene som underbygger de humanitære behovene gir ikke tilstrekkelig grunnlag. Derfor understreket hun viktigheten av å styrke verktøy som familiegjenforening og visum på humanitært grunnlag. "Familieforeningen er en rettighet, men mange hindringer står i veien, for eksempel kostnadene ved prosedyrene, vanskeligheter med å få DNA-test og visum, og lang behandlingstid, inntil 3 år, forklarer hun.

Et "raskt livreddende verktøy" for personer med akutt behov for hjelp, er visum på humanitært grunnlag. De viktigste barrierer som Le Noach refererer til, er "mangel på klarhet om hvordan å behandle og utstede visumet og mangel på politisk vilje". Hun beskrev det som skuffende at avgjørelsen fra EU-domstolen om å legge ansvaret for å gi visum på humanitært grunnlag på medlemsstaten. Men hun håper fortsatt at "Europakommisjonen vil finne måter å støtte humanitære visum".

I tillegg sa Petra Hueck fra ICMC Europe at selv om det politiske miljøet ikke har vært særlig "innvandringsvennlig", har vi sett at det sivile samfunnet ønsker flyktninger velkommen. De fremmer private sponsorship, inspirert av den kanadiske modellen. Dette innebærer at grupper av enkeltpersoner eller organisasjoner dekker kostnadene for livsopphold og bolig i ett år for noen mennesker. Deretter overtar staten.

Et annet eksempel er «menneskelige korridorer» som European Federation of the Community of Sant’Egidio har etablert med Libya, Libanon og Etiopia. Liaison medarbeider Céline Francis, forklarte at det er et selvfinansiert initiativ, forhandlet fram i tillegg til flyktningkvotene som vedtas av hver regjering. 'Som organisasjon identifiserer vi de mulige mottakerne, og de konsulære myndighetene gir visum dersom kravene er oppfylt.' De dekker da levekostnadene til den aktuelle personen i et år. I 2013 ble den første menneskelige korridoren etablert mellom Libanon og Italia for 1 000 mennesker. San Marino mottok 8 personer, Italia vil ta imot 500 personer fra Etiopia, og snart vil 500 personer fra Libanon reise trygt til Frankrike. For tiden forhandler European Federation of the Community of Sant’Egidio med Spania, Polen og Belgia om å etablere menneskelige korridorer for å forhindre dødsfall blant innvandrere som krysser Middelhavet.

For å gi disse tallene et ansikt, fortalte Celine historien om to kvinner: "Den første var 27 år gammel; Hun ble fengslet i et land i krig, deretter ble hun befridd av en soldat og reddet av en familie. Den andre var 40 år gammel, hun flyktet fra et land i krig og kom til Europa hvor hun ble hjulpet av en kirkegruppe. Den første var min bestemor, fengslet i en nazistleir, befridd av en tysk soldat og reddet av en tysk familie. Den andre er Riyab, en syrisk kvinne som flyktet gjennom mange land og bor nå i min hjemby og støttes av frivillige.

Publisert: Ons, 19/07/2017 - 19:23


Tweet Button: 

New!


Info for young people in the western balkans

Trenger du eksperthjelp eller råd?

Ask us!