Tjenester
Oppdatert: 05/2011
-
Europeiske union
-
Belgia
enfrnl
-
Bulgaria
bgen
-
Danmark
daen
-
Estland
enet
-
Finland
enfi
-
Frankrike
enfr
-
Hellas
elen
-
Irland
en
-
Italia
enit
-
Kypros
elen
-
Latvia
enlv
-
Litauen
enlt
-
Luxembourg
enfr
-
Malta
en
-
Nederland
ennl
-
Norge
enno
-
Polen
enpl
-
Portugal
enpt
-
Romania
enro
-
Slovakia
ensk
-
Slovenia
ensl
-
Spania
enes
-
Storbritannia
en
-
Sverige
ensv
-
Tsjekkia
csen
-
Tyskland
deen
-
Ungarn
enhu
-
Østerrike
deen
Etableringsfriheten og friheten til å yte tjenester er begge sentrale EU-prinsipper som styrer det indre markedet for tjenester. Disse prinsippene gir bedriftseiere i EU rett til å etablere en virksomhet i en hvilken som helst EU-stat eller til midlertidig å levere tjenester på tvers av landegrensene, til andre EU-stater, uten å etablere seg der - f.eks. via telefon, internett etc.
-
Etableringsfrihet (traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte: Artikkel 49 og videre)























[842 KB] -
Frihet til å yte tjenester (traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte: Artikkel 56 og videre)























[842 KB] -
Sentrale prinsipper som styrer det indre marked for tjenester
- Sette opp en ny virksomhet - EU
Tjenestedirektiv
Siden bedrifter fremdeles står overfor komplekse, lange og juridisk usikre administrative prosedyrer når de skal prøve å få tilgang til eller levere tjenester i andre EU-land, har EU innført en lov, tjenestedirektivet, for å gi et tydeligere og enklere rammeverk for virksomheter. Direktivet måtte være fullt ut implementert i alle EU-land innen utgangen av 2009.
I direktivet introduserer EU et regelverk for å gjøre det enklere å etablere en tjenesteaktivitet og yte tjenester på tvers av landegrensene. Tjenestedirektivet styrker også rettighetene til tjenestemottakere.
Starte en bedrift
Hvert EU-land måtte forenkle sine prosedyrer og formaliteter relatert til tjenesteaktiviteter. De måtte opprette "kontaktpunkter", e-government-portaler hvor bedriftene kan få all relevant informasjon og komplette administrative prosedyrer online.
EU-land hadde også en plikt til å fjerne unødvendige eller urimelige skjema, fjerne diskriminerende krav basert på nasjonalitet eller bopel, og eliminere innskrenkende krav, som f.eks. tester for "økonomisk behov" (krever at bedriftene utfører markedsundersøkelser for å bevise overfor myndighetene at det er et behov for deres tjenester).
Tilby tjenester på tvers av landegrensene
Tjenestedirektivet fastsetter prinsippet om frihet til å yte tjenester: EU-land har ikke lov til å pålegge diskriminerende, unødvendige eller urimelige nasjonale krav på utenlandske tjenesteleverandører, f.eks. for å få en godkjenning eller fastsette en viss type infrastruktur.
Likevel kan visse krav pålegges under svært begrensede omstendigheter hvis de er nødvendige av én av følgende årsaker: Offentlig politikk, offentlig sikkerhet, beskyttelse av offentlig helse eller beskyttelse av miljøet. I tillegg er det enkelte generelle innskrenkninger til klausulen om frihet til å yte tjenester, inkludert overføring av arbeidstakere til utlandet og anerkjennelse av yrkesmessige kvalifikasjoner.
For de administrative kravene som fremdeles kan pålegges, vil bedriftene kunne få relevant informasjon og komplette formaliteter via én enkelt kontaktperson.
Rettigheter til tjenestemottakere
Direktivet styrker også rettighetene til tjenestemottakere: Forbrukere og bedrifter skal kunne bruke tjenestene fra leverandører som er basert i andre EU-land uten å måtte innhente godkjenning eller uten å møte diskriminerende krav basert på mottakerens nasjonalitet eller bopel.
Nasjonale myndigheter må gi generell informasjon og hjelp om forbrukernes rettigheter og rettshjelpsprosedyrer.
Tjenester som omfattes av direktivet
Tjenestedirektivet gjelder bl.a. for følgende tjenester:
- de fleste regulerte yrker (f.eks. juridiske og økonomiske rådgivere, arkitekter, ingeniører, regnskapsørere, oppsynsmenn)
- bygningstjenester
- håndverkere
- bedriftsrelaterte tjenester (f.eks. kontorvedlikehold, ledelseskonsulenter, eventarrangører, inndriving av gjeld, reklame og rekrutteringstjenester)
- distribusjonshandel, inkludert detaljsalg og engros av varer og tjenester
- tjenester innen turisme (f.eks. tjenester fra reisebyrå)
- fritidstjenester (f.eks. tjenester fra treningssentre og fornøyelsesparker)
- tjenester innen installasjon og vedlikehold av utstyr
- informasjonstjenester (f.eks. nettportaler, aktiviteter i nyhetsbyråer, forlagsvirksomhet, dataprogrammering)
- overnatting og matservering (f.eks. hoteller, restauranter, catering)
- tjenester innen opplæring og utdanning
- utleie, inkludert bilutleie og leasing
- eiendomsmegling
- sertifisering og testing
- husholdningstjenester (f.eks. renholdstjenester, private barnevakter eller artnertjenester).
Tjenestedirektivet gjelder ikke for følgende tjenester:
- aktiviteter som i stor grad reguleres av EU: økonomiske tjenester, elektronisk kommunikasjon, transport
- helsetjenester, vikarbyråer, private sikkerhetstjenester, audiovisuelle tjenester, gamblingstjenester, visse sosiale tjenester, notarer og fogder (offentlig utnevnte).
I alle tilfeller må nasjonale lover og forskrifter relatert til disse ekskluderte tjenestene være i samsvar med andre lover i EU, særlig de som gjelder etableringsfriheten og friheten til å yte tjenester, som garantert i traktaten for Det europeiske felleskap.
Se også lovgivningen om dette emnet i:
-
Belgia
enfrnl
-
Bulgaria
bgen
-
Danmark
daen
-
Estland
enet
-
Finland
enfi
-
Frankrike
enfr
-
Hellas
elen
-
Irland
en
-
Italia
enit
-
Kypros
elen
-
Latvia
enlv
-
Litauen
enlt
-
Luxembourg
enfr
-
Malta
en
-
Nederland
ennl
-
Norge
enno
-
Polen
enpl
-
Portugal
enpt
-
Romania
enro
-
Slovakia
ensk
-
Slovenia
ensl
-
Spania
enes
-
Storbritannia
en
-
Sverige
ensv
-
Tsjekkia
csen
-
Tyskland
deen
-
Ungarn
enhu
-
Østerrike
deen





